Ettersøk av hjortevilt

Spesifikke råd for ettersøk av elg, hjort, rådyr og villrein.

Ettersøk av hjortevilt (elg, hjort, rådyr og villrein) utgjør majoriteten av alle ettersøk i Skandinavia. Hver art har sine særtrekk som påvirker hvordan ettersøket bør gjennomføres.

Elg er det største viltet og gir gjerne tydelige spor. En truffet elg etterlater seg mye blod, tydelige spor i bakken og ofte knekte kvister. Utfordringen er at en hardt skadet elg kan gå svært langt, spesielt i tett skog. En bukskutt elg kan vandre flere kilometer. Elgens størrelse gjør at den tåler mye, og selv dødelig truffede dyr kan holde seg på beina overraskende lenge.

Hjort er lettere enn elg, men kan også legge bak seg store avstander etter treff. I bratt vestlandsterreng søker hjorten gjerne nedover etter treff, noe som kan lede sporet mot vann, veier eller bebyggelse. Terrenget kan gjøre sporingen fysisk krevende.

Rådyr er lite og lett, og blodsporet er tilsvarende beskjedent. Små bloddråper og korte hår gjør skuddplassundersøkelsen vanskeligere. Rådyret har en tendens til å legge seg ned etter kort tid, noe som er positivt. Men hvis det forstyrres, reiser det seg og flykter videre. Gi rådyret god tid.

Villrein lever i åpent fjellterreng der sporing kan være både enklere og vanskeligere. Blodspor på snø er lett synlig, men i steinur og lav kan sporet forsvinne raskt. Vind og vær kan forverre forholdene raskt i fjellet.

For alle hjorteviltarter gjelder: vent tilstrekkelig tid etter skuddet, undersøk skuddplassen grundig, og kall inn godkjent ettersøkshund ved tvil. Det er bedre å ringe ettersøksekvipasjen en gang for mye enn en gang for lite.

Dokumenter alltid ettersøket. Tidspunkt, funn, beslutninger og resultat bør noteres. Informasjonen er nyttig for fremtidige ettersøk og for viltforvaltningen.